Sidsel Pape:

Imponerende, internasjonal samtidsdansfestival

i Oslo

Den største dansebegivenheten i Oslo denne høsten er CODA festivalen, 9. – 24. oktober. For ti år siden tok Lise Nordal, Magne Antonsen og Odd Johan Fritzøe initiativ til en internasjonal samtidsdansfestival i Oslo. I år arrangeres festivalen for 6. gang og kunne dette året ta i bruk Dansens Hus og Den Norske Opera & Balletts scene 2.

La La La Human Steps: Is You Me? Fotograf André Cornelier

God balanse
I forbindelse med CODA har også et ledd i møteserien Ke∂ja funnet sted. Professor i scenekunstteknologi, Johannes Birringer, åpnet konferansen for det nordisk-baltiske samtidsdansmiljøet med oppfordringen: Ikke konkurrer med teknologien om oppmerskomhet, en robot vil alltid vinne publikums sympati!

Flere forestillinger under flagget Dans og nye medier, konkurrerte beinhardt, men tapte ikke. De balanserte overraskende godt forholdet mellom dans og elektronikk, mellom kropp og robot, mellom to- og tredimensjonalitet. Selv om de levende bildene fenget, så fanget de fantastiske utøverne fokuset. Det er bare å stemme i kritikerkorpsets jubelkor .

A.lter S.essio: Loss - Layers med Yum. Fotograf Irwin Leullier

Først da jeg så den samme forestillingen med en annen besetning noen dager senere, forsto jeg vitsen: Loss - Layers er også laget av, men mest for, den sensuelle og ekspressive dansekunstneren Yum. Gjennom hennes tolkning av dansen så jeg evolusjonen fra edderkopp i verdensveven til kvinnekropp i blodig smerte. Hun vinner maktkampen over alle skapende krefter, også teknologien. Det nye fransk/japanske kunstnerkollektivet bak forestillingen, A.lter S.essio, kommer vi til å se mer til.

Human dans
Det jeg lærte av CODA festivalens første del er at den eneste måten å konkurrere med elektroniske finesser er å virkelig være et levende vesen, et nærværende menneske. Dronningen av det kanadiske kompaniet La La La Human Steps, Louise Lecavalier, har øvd seg i 50 år. I forestillingen Is You Me er hun og Benoît Lachambre mennesker i en tegnefilmforestilling. Med digitale verktøy tegner Laurent Goldring en stadig skiftende scenografi som danserne bryter med og går opp i. Dansen er deilig korka, utført i joggedrakt med hettegenser. Mye av tiden er ansikter skjult, hender og føtter forsvinner i digre løpesko.

Is You Me er som tittelen antyder en kunst i desorientering og dekonstruksjon. Utøverne ”bytter” kroppsdeler like lett som de skifter klær. Habitter ligger strødd på scenen, som var de tegnet på underlaget. Kjønn og identitet går i oppløsning, flere dimensjoner flyter over i hverandre. Kunstnerne viser lekende, levende mennesker i en verden av bevegelse.

Alarm! med Baby-Q Dance Company. Fotograf Yoshikazu Inoue

Det eneste kjedelige med elektronisk lyd og bilde som vist under CODA festivalen, er den forkjærligheten for TV-flimmer som mange kunstnere synes å ha. Det ser ut til å brukes som et virkemiddel for å viske ut og starte friskt, men for meg virker den gjentagende støyen stadig mer forstyrrende. Forøvrig er flere fordommer om dans og nye medier gjort til skamme en gang for alle.

Overskridelser
Den norske urpremieren som sitter best er AMERICA – Visions of Love
av Alan Lucien Øyen. Det eneste problemet med hans veldreide iscenesettelse av en dreiebok, er, som en av skuespillerne i stykket sier: Premieren på en samtidsdansfestival. Gisela & Orlando av Sissel Bjørkli og Erlend Samnøen stiller også spørsmål til sjanger med sin barokk bankett til Händel. Danserne spiller karakterer som fortsetter inn i mytefigurer. Deres hjemmelagde menuett kommenterer scenedansens spede begynnelse. Forestillingen ironiserer samtidig over samtidsdansens pretensiøse selvframstilling.

CODA har også presentert abstrakt, tradisjonell dans på DNO&B´s scene 2. Professor i koreografi, Christina Caprioli, innfrir forventninger med Cicadaremix. Hun bruker syv teknikere i neoklassisk ballett i sin remiks av Cicada av Kevin Volans. Musikken er deilig, men mye brukt. Bevegelsene er beholdt, Caprioli sløser ikke med energien, men holder dansen i formfullendte tøyler. Spørsmålet er om uttrykket når fram til siste benkerad. Valget av kostymer er vanskelig å forstå, en filmsnutt vist på bakveggen likeså.

S av José Navas. Fotograf Valerie Simmons

Koreograf Carolyn Carlson
spøker bokstavelig i kulissene når Tero Saarinen
gjør hennes solo Blue Lady fra 1983. Soloen er en modernistisk og naiv narrativ om kampen mellom gult håp og svart disiplin, blå nostalgi og rød lidenskap, alt uttrykt i kjolestoff. Carlsons berømte Dervishdans blir projisert på persiennene som skiftevis skjuler og viser Saarinen. Carlsons skygge faller over ham slik at det er vanskelig å få øye på mannens tolkning av en kvinnes drama. Likevel er det klart at Saarinens Blue Lady [Revisited], er bedre enn Carlsons opprinnelige stakkato koreografi.

Carolyn Carlson og Teero Sarinen. Fotograf Anna Solé

En av CODAs største satsinger er tilsvarende skuffende. Candoco bruker funksjonshemmede dansere og er populær blant høyprofilerte koreografer. Det er ”inn” med inkluderende dans. Utøverne er flotte og usentimentale, men koreograf Nigel Charnock motivasjon for Still synes å være å vise at folk uten armer og bein også kan gjøre danseteater. Vi har hørt dansere skravle sine morsmål i munnen på hverandre. Rekken av dansere som snubler sakte framover på scenen mot publikum, har vi sett før. Oppgaven burde heller være å lage kunst som andre kompanier ikke kan. Det er også problematisk at kun kvinnene er funksjonshemmede.

Holes med David Zambrano. Fotograf Anja Hitzenberger

When Clarity Visits av Club Guy & Roni, er det mest uklare besøket avlagt under CODA. Hvis forestillingen handler om noe utover å være over-inn, må det være oppvekst og ungdomskultur. Modern Love av Bowie representerer 80-tallet og avslører Carte Blanches litt for store musikkbudsjett. Extasy-generasjonen har sin scene der individualitetens slagside slår og voldtar. Norges samtidsdanskompanis Carte Blanche bidrag til samtidsdansfestivalen, prøver og sjokkere, men tar bare pusten fra danserne. Teknikk fra tidligere koreografer sitter igjen i When Clarity Visits. Dansen er kanskje ikke like utfordrende for danserne, men hvorfor forkaste en sikker vinner når dansen er det eneste som gjør forestillingen verdt å se.

Det som forener forestillingene på CODA er gjennomgående høy kvalitet, men mye merkelige kostymer. Gjennomsiktige topper, nakne overkropper og hettegensere over ansikt, går igjen. Det virker motepreget mer enn kunstnerisk motivert. Å servere strobelys til avsindig høy musikk kan også være vel verdt å vurdere (helse)effekten av.

When Clarity Visits. Fotograf Erik Berg

Loss – Layers
Av og med A.lter S.essio, Fabrice Planquette, Yoko Higashino, Yum
Foto: André Cornelier

Is You Me
Av og med Benoît Lachambre, Louise Lecavalier, Hahn Rowe, Laurent Goldring
Foto: Cecille Attegnant

Alarm!
Koreograf: Yoko Higashino
Dansere: Baby-Q Dance Company
Foto: Yoshikazu Inoue

America – Visions of Love

Koreograf/instruktør/tekst: Alan Lucien Øyen

Utøvere: 
Andrew Wale, 
Kate Pendry, Suzie Davies, Åsmund Færavaag
, Leander Øyen
Video: Alan Lucien Øyen 

Sted: Dansens Hus

Gisela & Orlando
Koroeografi og dans: Sissel M. Bjørkli, Erlend Samnøen

Sang: Jorunn Torsheim

Musikk: Rameau, Delalande, Lully, Purcell and Händel

Sted: Rom for Dans

Cicadaremix
Koreografi: Cristina Caprioli


Kompani: ccap
Musikk: Alva Noto, Kevin Volans, Pixel
Sted: DNO&B, Scene 2

S
Koreografi: José Navas 

Kompani: Compagnie Flak
Musikk: Erik Satie 

Pianist: Claire Chevallier

Sted: DNO&B, Scene 2

Blue Lady [Revisited]
Koreografi: Carolyn Carlson

Danser: Tero Saarinen

Kostymer: Chrystel Zingiro
Sted: DNO&B, Scene 2

Tyven
Koreografi: Ina Christel Johannessen

Dansere: Line Tørmoen, Pia Elton Hammer 

Scenografi og kostymer: graa hverdag as / Kristin Torp
Sted: Bærum Kulturhus

Still
Koreografi: Nigel Charnock

Dansere: Candoco Dance Company
Sted: Dansens Hus

Holes
Konsept & koreografi: David Zambrano
Dansere:
Cynthia Loemij,
Jimmy Ortiz, David Zambrano
Sted: Rom for Dans

When Clarity Visits
Koreografi: Club Guy & Roni
Dansere: Camilla Spidsøe Cohen,
Caroline Eckly,
Guro Nagelhus Schia,
Guro Rimeslåtten,
Nuria Guiu Sagarra,
Jennifer Dubreuvil Houthemann,
Shlomi Ruimi,
Ole Martin Meland,
Yaniv Cohen,
Jon Filip Fahlstrøm,
Vebjørn Sundby,
James Finnemore

Scenografi: Ascon de Nijs

Kostymedesign: Siv Støldal

Sted: DNO&B scene 2